Kennel Drizella
Norsk Kennel Klub.
Etiske grunnregler for avl og oppdrett. Avlsstrategi, www.nkk.no Januar 2017
4.8.
Resultater fra DNA-tester for arvelige sykdommer skal brukes for å unngå å avle syke hunder, ikke nødvendigvis for å utrydde sykdommen. Ved automal recessiv nedarving kan en bærer kun brukes dersom den pares med en hund som er fri for det sykdomsfremkallende genet.
Norsk Retrieverklubb. DNA-testing hos labrador
Det finnes i dag flere titalls gen-/markørtester for arvelige tilstander som kan forekomme hos labrador. Man kan i tillegg teste for eksteriøregenskaper som pelsfarge, pelslengde og ev form. Ikke alle testene er like aktuelle eller viktige. Oppdretteren bør selv sette seg inn i hva som eventuelt kan ligge på linjene og hva som eventuelt bør testes for. En bærer bør aldri utelukkes fra avl bare fordi den er bærer! En bærer eller affisert vil kun produsere fritt og/eller bærere når paret med en som er fri. På lang sikt vil antallet bærere reduseres, men det er særs viktig at man har en helhetlig tilnærming til valg av avlspartnere. Vi anbefaler å se på stamtavler, linjer, type, konstruksjon, egenskaper, temperament, helse og til slutt eventuelt eliminere ift DNA-testing.
Raseklubben har ikke krav om DNA-testing for avl, men vi oppfordrer alle oppdrettere til å teste for PRA, EIC, HNPK (standardlinjer) og i tillegg CNM og SD2 for ft-linjer. DNA-testing er flott og enkelt verktøy som gjør at vi kan unngå noen arvelige sykdommer. Hannhundeiere er pliktig til å opplyse om hunden(e) er bærer(e) eller ei, og bør oppfordre tispeeier til testing i så tilfelle.
Bærere skal ikke utelukkes fra avl da dette hadde medført en kraftig reduksjon av genetisk variasjon og antall hunder som går i avl, noe som er svært lite ønskelig. Kjente bærere kan uten problemer parres mot ikke-bærer.
EIC (Exercise Induced Collapse)
En nevrologisk lidelse der overføringen av impulser mellom nerver og muskulatur ikke fungerer som normalt, forekommer også hos andre raser enn labrador. Symptomene debuterer som regel hos unge hunder mellom 7 mnd. og 2 år (gjennomsnittlig ved ca. 14 mnd.) og anfallene kommer nesten alltid i forbindelse med intensiv mosjon/trening og høyt stressnivå.
Typisk er en hund som etter 5-20 minutters hard anstrengelse kombinert med ekstrem opphisselse begynner å sjangle i bakbeina og etter hvert ramler over ende. De fleste hundene vil være ved bevissthet hele tiden og det virker ikke som tilstanden er smertefull. Dersom hunden får hvile når den begynner å vise symptomer vil den snart være helt i orden igjen. Det er antatt at mellom 40 og 50% av alle labradorer, uavhengig av type, er enten affiserte eller anleggsbærere. Ikke alle affiserte hunder vil vise symptomer. Begge foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.
HNPK (Heriditær Nasal ParaKeratose)
En arvelig form for tørr nese. Symptomene er ikke til stede hos valper, men begynner ofte i forbindelse med puberteten når hunden er i underkant av ett år. Det viser seg ved at nesebrusken blir tørr og hos noen hunder dannes det sprekker som er smertefulle og kan også blø. Behandling finnes ikke, men det kan hjelpe å smøre nesen jevnlig og bruke en hudkrem med solfaktor om sommeren. Begge foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.
PRA (Progressiv Retinal Atrofi)
En langsom degenerering av øyets netthinne som gjør at hunden etter hvert blir blind. Sykdommen debuterer vanligvis når hunden er noen år gammel og kan da også påvises ved øyelysing. Det finnes flere former av PRA hos labrador, men det er kun den vanligst forekommende formen som det i dag er en gentest for, nemlig prcd-PRA (prcd står for progressive rod-cone degeneration). Begge foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.
CNM (CentroNukleær Myopati)CNM har også blitt kalt Labrador Muscular Myopathy or Type II myopathy, ARMD and/or HMLR.
Denne sykdommen kalles også for labrador retriever myopati og forekommer i en lignende form hos mennesker. De klassiske symptomene dukker vanligvis opp når valpen er 2–5 måneder gammel. Den går ned i vekt og får en avvikende og litt stiv måte å bevege seg på pga. en generell muskelsvekkelse. Musklene utvikler seg ikke normalt og valpen vokser derfor heller ikke som normalt. Musklene svekkes mer og mer og hunden viser en unormal og nedhuket kroppsholdning og unormale bevegelser. Etter hvert får hunden også problemer med luftveiene og må som regel avlives. Denne sykdommen er oftest konstatert hos jaktvarianten av labrador. Begge foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli af sert, dvs. at det er et recessivt anlegg.
SD2: Dwarfism (Skeletal Dysplasia 2).
Dverg hos labrador skyldes ofte problemer i hypofysen. Noen hunder opplever hypopituitarisme, som er en fancy måte å si at deres hypofyse ikke klarer å produsere nok veksthormon. Resultatet er en hund som fremstår sunn ved fødselen, men som vil være merkbart mindre enn hans søsken ved to til tre måneders alder. Hos andre hunder er hypofysen selv ikke fullt utviklet på grunn av skade eller sykdom, noe som også gjør at kjertelen fungerer ukorrekt når det regulerer veksten. Begge disse forholdene har en tendens til å resultere i en hund der hele kroppen er mindre enn normalt.Begge foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.
OSD:
OSD er en tilstand hvor hundene viser en rekke skjelettmisdannelser, inkludert kortere lemmer(dvergisme) og blindhet i ung alder. Begge foreldrene må ha eller være bærere av sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.